Press – Oldenborg 3: 1 – 4

Tanken på Ekebergsletta i midten av august bringer fram fargen brun i hodet mitt. Brun som i maltraktert og møkkete etter at 30 000 Norway cup-deltagere har sklitaklet vekk de få gresstustene som hadde rukket å gro seg grønne i løpet av forsommeren. Det var derfor med forbausende glede at jeg skimtet et helgrønnt Felt 20 i det jeg gikk over Ekebergveien før kampen. Men felt 20 er litt som Blix i miniskjørt. Fin langt i fra, men langt i fra fin. (Beklager den Anders. Mener ikke at du er ufin. Poenget er bare at hvis man kommer tett nok på Felt 20, så vil man i likhet med når man kommer for tett på miniskjørtet ditt, oppdaget at her var det litt for mye av det gode.)

For det upåklagelige grønne gresset var alt for langt. Ballen gikk tregt, pasninger stoppet opp, og dermed ble det slett med finspill i første omgang. Det var derfor godt at Press ikke levde opp til navnet sitt. De fleste av feilpasningene foregikk på hjemmelagets halvdel, og etter en ti minutters tid endte et feilslått Oldenborg-frispark opp i det som skulle bli en dårlig slått Oldenborg-corner. Press-spilleren som fikk servert ballen leverte imidlertid et enda elendigere klareringsforsøk. To-meterssparket endte opp i påfølgende klabb og babb, før ballen omsider ble sendt inn i feltet. Der smalt det fra Bjørnar, som hadde lusket seg fram fra venstrebacken. Press hadde muligens gjort for gode kampforberedelser, der de lot den eneste Oldenborg-utespilleren som aldri har scoret et seriemål stå i fred på ni meter. Ballen føyk uansett kontant i nettet. 1-0, og Lars Langås må legge et nytt navn inn i statistikkbanken.

Nevnte statistikkmaker viste på sin side noen minutter senere at han kan mer enn å tukle med tall. Langås fosset i fra Press-forsvaret, og tuppet ballen forbi keeper. Men om keeperen kom for sent til å ta ballen, kom han akkurat tidsnok til å pløye ned Langås. Soleklar straffe. Dermed melder 100 000-kronersspørsmålet seg: ”Hvordan setter man en straffe på en bane med ankelhøyt gress, der enhver pasning har en tendens til å stoppe opp etter kun få meter?”. Du tenker kanskje: ”Ja, da ville jeg satt den høyt.” Oldenborgs eksekutør velger imidlertid å plassere ballen lavt med innsiden. Valget kan muligens betviles, men ikke utførelsen. Sids venstrebein satt ballen velplassert til høyre for keeper. 2-0.

Den observante leser har gjerne lagt merke til at kampreferenten i sine kampreferat (ja, både dette og det éne andre han tidligere har skrevet) har en tendens til å fokusere på Blix sitt underliv. Dette kan muligens oppleves som noe utidig, og gjerne også diskriminerende overfor Blix sine øvrige kroppsdeler. Jeg vil derfor bruke dette avsnittet på Blix sin høyrehånd. For da omtrent halvtimen av kampen var gått, klarte ikke Blix lenger å tøyle høyrehånda. Han prøvde fortvilet å overbevise om at dette ikke var med vilje, men dommeren var sikker i sin sak. Slikt sømmer seg ikke på en fotballbane. Straffe og redusering til 1-2.

Kampreferenten, som ble byttet ut før pause, fulgte litt dårlig med på kampen i andre omgang. Andre ting, som det å synge gamle bergenssanger sammen med en utbyttet straffeeksekutør, vinke en gjeng formasjonsflygende sydenturister adjø for denne gang, samt observere gamlekeeperen vår flørte med damene til spillerne som ikke var på sidelinjen, fanget mye av oppmerksomheten. Noe fikk referenten likevel med seg. Spillet bedret seg nevneverdig i andre halvdel (coach må altså ha gjort gode bytter…). Joachim snakket vekk rødt kort på motspiller (forbilledlig). Kjell Ingolf hadde flere touch enn mål (noe skuffende, men siden han punkterte kampen med 3-1 får det gå for denne gangen). I tillegg ble det registrert at publikum ropte både heftig og begeistret da Preben (tror jeg) satte inn 4-1. Det antas dermed at sluttresultatet ble fastsatt ved en volley i krysset fra 25 meter.

Torleif